More poetry is needed
Ensomme stunder hører livet til. Så de må utholdes. Å drive alene rundt i fremmed land er en krevende utfording for den til enhver tid rådende selverkjennelse. En kan komme til å måtte kjenne etter hva man tenker om hvem en er og hva man har, når en blir avkledd all gratis anerkjennelse for gammel moro en må ha stelt i stand før; fra der hjemme hvor livet er en trygg linje av disposisjoner blant kjentfolk gjennom dager som henger sammen med hverandre. Der ingen kjenner en og livet bare er det diskret punktet nuet, står en fort med bare sitt å støtte seg til,- for å begripe seg selv og begripe at slett intet er til å begripe. Og det har en bare godt av. Men slike funderinger er altså straffa i ensomheten; å fanges i fruktesløse funderinger over seg selv og sitt,- og hvem en er og hva en betyr og hva en har å utrette i den bit av evigheten som er en tildelt, og som dag for dag renner ut for en nå. Kjenner en skikkelig etter, kommer en jo da fort til at det jaggu ikke er stort en betyr, n...
